YouTube er oversvømt av teite menn som spiser chili. De stirrer inn i kameraet mens de forklarer, at denne chilien er så sterk at den kan brukes til bunnsmøring av båter for å unngå alger.
Så putter de hver sin chili i munnen...tygger, svelger og smiler litt cocky...deretter hører vi et hikk og en rap etterfulgt av kaldsvette, paniske øyne, spasmer og banning.
Carolina Reaper, verdens sterkeste chili.
Det er aldri damer med på sånne videoer. Rart det der.
Jeg må dessverre innrømme at slike videoer er min guilty pleasure. Aller best er det når vi ser det på storskjerm hjemme hos broren min. Gutta mine henger seg gjerne på, mens damene i familien rister på hodet og syns vi er barnslige.
Vi har omtrent samme reaksjonsmønsteret som når menn ser andre menn (på film) få et tupp i balla: En rar skrekkblandet cocktail av inderlig medfølelse, skadefryd og lettelse over at det ikke er oss.
Så ble det oss!
Forleden dag kom broren min på besøk. Med på slep hadde han mannen til søstra mi og to nieser. Han hadde også med seg en eske Carolina Reaper, og flashet det med samme smittende bad-boy-entusiasme som en pensjonist med trippel kjøttkvote på vei over svenskegrensa.
"Skal vi prøve?"
"Alright!", sa jeg og gliste, men innerst inne kjente jeg meg trengt opp i et hjørne. Ville jeg tape ansikt hvis jeg sa nei?
Jeg skulle til å si noe, for å lede oppmerksomheten over på noe annet, i det kona mi skar inn fra siden: "Er dette så lurt da?"
Jeg så på henne som om hun var en fremmed. Kjente hun meg virkelig så dårlig? Når hadde jeg noen gang latt meg stoppe av at noe ikke var lurt?
Broren min så på meg med et blikk som sa "Gjør det! Gjør det! Gjør det!" Og jeg tenkte i mitt stille sinn: "Jaja, man dauer i hvertfall ikke av det."
Jeg husket vagt en video hvor de spiste en hel satanchili hver. Valgte heller å finne fram kniv og skjærefjøl, og snittet opp tre små skiver. Én til bror, én til svoger, og én til meg selv. Konseptet var enkelt: Å leke med ilden uten å bli brent!
Ett sekund etter første tygg, kjenner jeg at jeg får en på tryne innenfra. Jeg hører et hikst fra svoger, og fra broren min kommer det noe som låter som veer. Gjennom et slør av snørr, tårer og kaldsvette hører jeg min kjære tilby seg å hente youghurt for å dempe smerten.
Youghurt? Jeg vil for faen ikke ha noe youghurt! (Pust-pes) Youghurt er feigt...(Stønn!) Yoghurt er...(Gisp!) Har vi yoghurt??? Men så hent.... Har vi ikke???Takkskarruha-ha-haaa (Ralle!)
En halvtime senere begynner det å roe seg ned. Er sjeleglad for at jeg ikke spiste en hel, selv om det hadde gitt noen ekstra machopoeng.
Det renner fortsatt noen tårer. Jeg lener meg tilbake i stolen, gnir meg i øyet og... AAAAAAHHH!!!
Et døgn senere har jeg fortsatt tåkesyn på venstre øye, i tillegg til en hoven balle, lut gange og frykt for at noe skal brenne høl i buksa.
Så hva har vi lært av dette?
Absolutt ingen ting!
Men vi daua ikke!
Legg gjerne igjen en kommentar :-)