Svele

Nytes best på ferge.

Jeg tilbragte store deler av barndommen på Nord-Vestlandet, og kan med stolthet melde, at jeg har satt til livs en enorm mengde sveler. Svært mange av disse svelene ble konsumert på fergeturer over fjorder, eller ut til øyer i havgapet.

Én svele pr fergetur

For noen års siden var jeg på turné i Sogn og Fjordane.

Han jeg reiste sammen med, en beskjeden og smålåten kar fra Finnmark, fikk plutselig ånden over seg, og før vi nådde fylkesgrensa til Sogn og Fjordane utbasunerte han, at på denne turneen skulle han spise minst én svele pr fergetur.

2 uker senere var han lettere uggen og 3 kg tyngre. Verst var det den ene dagen vi var oppe i 5 fergeturer totalt, men han holdt sitt ord: Spiste én svele pr fergetur. Med smørkrem og sukker!

Før undersjøiske tuneller

Min barndom på Vestlandet var før alle undersjøiske tuneller, så det var plenty med ferger, og vi var alltid ute i siste liten. Svele ble konsekvent brukt som belønning eller trøst, alt ettersom hvilken ferge vi rakk, eller ikke rakk.

Så innarbeidet er kombinasjonen svele & ferge, at en oppskrift fikk navnet MRF-svele.

Møre og Romsdal Fylkesbåtar (MRF) er forlengst erstattet av Fjord1, som igjen har prøvd å snikinnføre en justert oppskrift de kaller Fjord1-svele. Her har de spart på egg og hornsalt, men kliner til med litt ekstra natron. Bortsett fra dét, så smaker det omtrent likt.

Hva gikk galt?

Da jeg i voksen alder skulle lage mine egne MRF-sveler, gikk jeg på en aldri så liten smell. Jeg drømte om å gjenskape luftige og lette sveler, men endte opp med tunge grytekluter; og dette på tross av at jeg fulgte oppskriften til punkt og prikke.

Oppskrift:

• 5 egg
• 1,5 kopp sukker
• 1 liter kulturmelk
• 1 liter hvetemel
• 1 ts natron
• 1 ts hornsalt
• 75 g smeltet smør

Dette skjedde gjentatte ganger, helt til jeg betrodde meg til tanta mi, Anne Marit, som har svart belte i sveler, lefse og gjærbakst! (Veldig glad i tanta mi, så jeg legger på litt ekstra!)

Hun fant straks ut at problemet ikke lå i oppskriften, men i selve utførelsen.

Jeg hadde kjørt røra på full hastighet i mixmaster, for deretter å la den stå noen timer på kjøl.

Det jeg skulle gjøre, var å vispe alt sammen for hånd. Jeg kunne godt gi egg, sukker, natron og hornsalt litt eggedosisaktig deng, før jeg blandet i kulturmelken, men selve melet måtte røres forsiktig inn (litt om gangen). Til slutt: smeltet smør; også dét rørt forsiktig inn.

Og så - og dette var viktig! - skulle røren stekes med det samme! Ikke stå på vent som en annen stusselig pannekakerøre.

I etterkant har jeg skjønt, at forsiktig blanding av ingredienser og umiddelbar steking handler om én ting: Natron reagerer spontant med den syrlige melken, og danner bobler, som igjen gjøre svelene luftige. Pisker du for hardt, eller venter for lenge med å steke, får du sveler av den typen jeg stekte før jeg ringte tanta mi sin svele-help-desk.

Jeg husker dessverre ikke hva hun sa om steketemperatur, men medium pluss varme og lettsmurt takke, ser ut til å fungere bra.

Uten egg og melk

I senere tid har jeg kommet opp med en oppskrift basert på lys eller grov surdeigstarter - Pannekaker med surdeig - som minner litt om svele, men uten å være like søt. Dessuten er den fri for egg og melk.

Her er det forøvrig surdeigstarteren, og ikke kulturmelken, som reagerer med natronet og gjør lappene luftige.

Sukker

Jeg syns personlig at de klassiske sveleoppskriftene inneholder for mye sukker. Jeg får i det hele tatt inntrykk av at den aller første svelerøa ble rørt sammen i en tid da man spiste sirup på brødskiva og ønsket seg gebiss i konfirmasjonspresang.

Det er mulig jeg har vendt meg til lavere sukkermengden, for kjører jeg den klassiske MRF-oppskriften helt ut i svingen, blir jeg hyper. I den svelerøra jeg lager i dag, har jeg derfor redusert sukkermengden til rundt det halve.

Hva har man på svela?

Jeg er veldig glad i meierismør og brunost.  Dét og en kopp svart kaffe mens man tøffer over fjorden... Kollegaen min foretrekker smørkrem. I hvert fall gjorde han det frem til turneen i Sogn og Fjordane...

Et kreativt anfall førte nylig til dette forfriskende innslaget:

...men jeg går nok snart tilbake til smør og brunost. Gammel vane, vond å vende og alt det derre der 😉