Hvem er sjefen?
Det sies at definisjonen på et vellykket ekteskap, er der hvor mannen tror at det er han som er sjef!
Vel, hjemme er det jeg som er sjef! Tror jeg, da...
Det å være sjef innebærer å ta en del sjefavgjørelser. Særlig på kjøkkenet er dette viktig:
- Gjør én ting av gangen!
- Skarpe gjenstander behandles med omtanke og respekt!
- Alle må rydde av bordet etter seg!
- Kokken slipper oppvasken!
- Ingen dessert før man har spist opp maten!
Jeg skader meg sjelden på kjøkkenet. Jeg kjenner utstyret mitt godt, og jeg mener at sløve kjøkkenkniver er farligere enn skarpe.
For meg er førjulstida den farligste tida i året! Ofte har det sitt utspring i at mye skal være ferdig før jul, og at jeg derfor (i misforstått forsøk på snarveier) neglisjerer punkt 1 på lista, som igjen gjør at punkt 2 ryker.
Triggeren for at punkt 1 og 2 går åt skogen, kan være så enkelt som at resten av familien har gitt beng i punkt 3, som igjen legger press på punkt 4, og som til tider får meg til å lure på om jeg egentlig er sjef i heimen, eller om det bare er noe jeg biller meg inn.
Det var i de dager...
Det var siste skoledag før jul... Kona var for lengst dratt på jobb og ungene var godt i gang med årets siste kosetime på skolen. Det var stille i heimen. Jeg kokte meg kaffe, stekte egg og bacon. Satte meg i sofaen med Netflix, klar for egentid...
Da hørte jeg ralling og tabuord fra andre enden av leiligheten. Jeg var ikke alene! Jeg hadde glemt å vekke 17-åringen! Han ramlet søvndrukken og skvett naken ut av rommet sitt, mens han rautet:
"PAPPA! DU HAR GLEMT Å VEKKE MEG!...(hulk)...FAAAAAAEN!...(ralle-ralle)...SISTE DAG PÅ SKOLEN...(raut)....KOOOOOOSEDAG, OG NÅ KOMMER JEG FOR SENT!!!"
Jeg prøvde å si sorry, men ble avfeid med et snøft. Han gikk i dusjen, mens jeg gikk på kjøkkenet. Dagen var så vidt i gang, og jeg hadde mye som skulle ordnes før jul. Netflix fikk vente!
Kjøkkenbenken var full av oppvask, men jeg klarte å gjenerobre en liten kvadratmeter. Dagens første gjøremål, var å lage surkål. Jeg fant fram fjøl, kniv, kål og mandolin, og begynte å preppe. Parallelt med dette, prøvde jeg febrilsk å rydde mere plass, mens jeg hørte en stresset 17-åringen snuble ut av dusjen (FAAAAEN!).
Jeg bestemte meg for å lage matpakke til slampen, slik at han kunne innta frokosten på bussen. Ryddet litt til, og fortsatte deretter med å snitte kål på mandolin.
Tid for selvskading.
Mandolinen er sylskarp. Ungene får kun bruke den under oppsyn av meg. Da står jeg ved siden av, og messer om hvor viktig det er å bruke beskyttelsesdekselet, samt se ned og følge med på det du driver med.
Jeg snitter kål. Uten deksel, men hey, jeg er jo voksen! Slampen ramler inn på kjøkkenet, jeg vender hodet til siden, prater til guttungen mens jeg snitter videre...kjenner en varme ile oppover ryggraden..ser ned...på en bolle med kål, blod og en høyre lillefinger som mangler det ytterste av tuppen.
17-åringen blir stille. (Takk og lov! Endelig!) Han finner fram tørkerull. Det stopper ikke å blø.
10 min senere sitter vi begge i en drosje. Vi svipper innom skolen. Jeg gir ham matpakken, og ønsker ham en fin dag med en litt sår undertone av typen "Ikke tenk på meg!" Suser videre til legevakta. Rekker å blø ned baksetet før vi er fremme...
På legevakta får jeg hjelp med én gang. Tenker på den tiden vi hadde klippekort pga av ungene, og satt og ventet i timevis. Wow! Jeg må skade meg selv oftere!
Jeg ble sendt hjem med en tegneserieaktig stor bandasje (se: nissefoto), og formaninger om å holde bandasjen tørr.
"Betyr dét...", sa jeg, "at jeg ikke kan vaske?"
"Ja!", sa legen.
"Ååååå nei! Nå som det snart er jul!", sa jeg.
Juleaften.
Juleaften kom. For første gang ble punkt 4 overholdt, men pga av en pålagt opptreden i nabolaget som sliten julenisse, og fordi alt av matlaging tok lenger tid pga av stiv lillefinger, ble middagen utsatt med godt over en time.
Kona løste det enkelt, og dermed røk siste punket på lista: Vi spiste dessert før middag!
Legg gjerne igjen en kommentar :-)